500 km på sti… Ultralang lesning. Følg gjerne ruta på kartet underveis i lesningen. Du finner det på på nettsiden til løpet: https://www.oslobergentrail.com/
Etter DNF på Oslo Bergen Trail 2021 har det ligget i lufta at vi hadde noe uoppgjort med løpet, Terje og jeg. Likevel tok det lang tid før vi endelig meldte oss på i starten av april. Treningen i 2023 for min egen del har vært ganske god, med deltakelse på Ekeberg Backyard Ultra 11/2 (3. plass med 25 runder à 6,7 km=168km), Røyse Ultra 22/4 (1. plass, 8×10 km med start hver 3. time) og Skogvokteren ultra 88km 29/4 (13. plass) som «langturer», og ellers 60-100 km løping i uka + gåtur hver dag med kona. Etter påmelding ble det gradvis innført sekk-tilvenning med stadig økende vekt i sekken på en del av turene. Startet på ca. 6kg og endte på opp mot 12 kg. Terje har slitt med skade i hamstringene det siste året og fikk dessverre ikke trent like mye spesifikt. De lengste turene hans ble treningsturen vår fra Hovinkoia til Noresund og Soria Moria til Sundvollen (hver på ca. 3 mil) langs OBT-traseen. Det var litt spennende å se om alternativ trening ville være nok.
Mandag 19/6 var vi inne på Norges idrettshøgskole til ulike medisinske undersøkelser i forbindelse med et forskningsprosjekt i regi av forsvaret og Oslo universitetssykehus. Det ble blant annet tatt ultralyd av hjerte, målt kroppsamensetning (DXA) og tatt VO2maks-test (resultat 60 er 5 bedre enn garminklokka viser)
En hektisk hverdag gjorde at forberedelsene med tanke på mat og utstyr til løpet ble utsatt litt for lenge. Men litt etter litt falt nye brikker på plass. Jeg bestemte meg for å bruke en litt større og tyngere sekk enn forrige gang, Naturehike Rock Series 45. Denne har plass til mye mer enn det jeg trenger for OBT, men mangler frontlommer til drikkeflasker. Løsningen ble å modifisere frontlommene fra Aarn Marathon 22 som jeg brukte forrige gang slik at de kunne tres på skulderstroppene. Resultatet var en sekk som veier 1290 g og ble seende slik ut:
Terje brukte Marathon Magic fra forrige gang, men også denne måtte ha litt fiksing med symaskinen for å få festet frontlommene bedre. Så litt om innholdet i sekken… Vi hadde bestemt oss for en ernæringsstategi basert på hovedsaklig drikkbar næring. Jeg valgte sportsdrikk fra Fuel of Norway og Sponser Ultra Competition som inneholder elektrolytter og karbohydrater. I tillegg brukte jeg Herbalife Rebuild Endruance og Big Mass Gainer for å få en liten andel protein. Jeg laget også en havregrøtblanding for å få litt avveksling. Grøten har jeg testet noen få ganger med kaldt vann, men ideelt sett trengs det varmt vann, eller mange timer med svelling. Jeg fordelte dette i porsjonspakker som jeg samlet i større poser med totalt på 1500 kcal. Vi regnet først ut at vi ville trenge omtrent 7000 kcal per døgn. I sekken fra start hadde jeg med omtrent 5000 kcal med pulver + litt smågodt og en pose nøtter (#altformye,#halvpartenernok). Resten regnet vi med å kjøpe på Sundvollen, i tillegg til å spise ekstra godt når vi kom til CP1 på Noresund. Mat og skift for resten av turen måtte vi få plass til i en Dropbag på 47 liter. Dropbagen ble kjørt slik at vi skulle få tilgang til den på CP1, CP3, CP6 og CP7.
Det var også krav om vanntett jakke, bukse og votter, varm lue, ullbuff
Etter erfaringene fra deltagere på forrige OBT ville vi gå for litt kraftigere regnjakke enn minimumskravet. Vi ønsket oss noe som også kunne dekke over ryggsekkene, og så på muligheten for å bruke poncho. Men etter litt undersøkelser endte vi opp med å dra inn på systua til Bergans og bestille spesialsydd jakke.
Etter hektisk pakking på mandag og tirsdag kjørte vi inn stil Soria Moria på onsdag for utstyrssjekk, innlevering av stor og liten dropbag og obligatorisk informasjonsmøte. I prosessen med å pakke dropbag oppdaget jeg at skoene og gamasjene jeg hadde planlagt å løpe med fra start stod igjen hjemme i gangen. Jeg tok en prat med løpsleder Mona, og fikk klarert at jeg kunne løpe med asfaltskoene jeg hadde på, og få kona til å komme med terrengskoene på Sundvollen. Alternativene ville vært å løpe med ekstraskoene, eller at Nina måtte kjørt hjem for å og hente skoene, med 2 timer ekstra kjøring.
På informasjonsmøtet fikk de som ikke hadde deltatt på løpene til Mona og Einar tidligere en innføring i begrepet Einarsti. Et begrep som var godt kjent for en del av oss andre. Nytt av året var at en av de beryktede Einarstiene denne gangen var markert med små vimpler med refleks.
Etter informasjonsmøtet var det tid for sportsbuffet, der jeg forsynte meg litt for mye av det gode. Når jeg la meg var jeg helt sprekkeferdig, så søvnkvaliteten ble mye dårligere enn den burde ha vært. Klokka anslo at jeg hadde sovet 3 timer. Fantastisk start:-) Jaja… Frokosten ble fortært med litt mer moderasjon, og ca 07:30 hentet vi tracker, og var klare for start.
Starten gikk, og ambisjonen om å ligge i bakerste 1/3 -del sprakk totalt. Det ble mye trekkspillløping der avstanden mellom lagene og posisjonene hele tiden endre. Men vi lå ganske stabilt i fremste 1/3 av de 15 lagene som deltok. Vi løp litt sammen med Team Harstad og litt med Ås Kadavers, og vi hadde sporadisk visuell kontakt med det tsjekkiske laget. Etter at de hadde en liten feilløping lå vi til og med først en liten periode. Turen over Krokskogen gikk lett og ledig, og før vi visste ordet av det var vi på Retthella, som vi ofte er innom på lokale løpeturer. På parkeringen ved Kleivstua stod representanter fra Oslo Bergen Trail og heiet oss videre. Speaker Stig Andy gav oss motivasjon i kjent stil. Vi brukte ca en time kortere enn planlagt til Sundvollen. I etterpåklokskapens lys, burde vi nok hatt minst en ekstra pause med lufting av føttene underveis.
På Spar-butikken på Sundvollen var det planlagt påfyll av litt ordentlig næring. Jeg kjøpte burger og cola.
Jeg og kona mi, Nina, har en streak med «Walk&Talk», og siden traseen passerer så nært hjemmet vårt på Røyse passet det bra at hun kom å møtte oss på Sundvollen for å slå følge et stykke. Jeg fikk byttet fra asfaltskoene til terrengsko før vi jogget videre over til Kroksund.
En heiagjeng stod å ventet på oss i rundkjøringen ved Vik, men vi måtte la de vente litt… En pakke med et par nye Nitecore batteribanker (150 g – 10000mAh) som ikke ankom før denne dagen ventet på meg på posten på Rema 1000 på Vik. Det ble litt ekstra vekt frem til CP1, men omtrent 70 gram mindre på hver av oss etter CP1. Her måtte jeg ta farvel med kona, men Robert fulgte oss videre et lite stykke til før vi ble overlatt til oss selv igjen.
Vi hadde fotluftepause og smøring med hvit vaselin med 2-3 timers mellomrom. Etter at vi kom ut på asfaltstrekket etter Helgelandsmoen fant vi en benk på en bussholdeplass for en ekstra sjekk. Foreløpig alt i orden. Tempoet var roet ned etter den litt overivrige starten, og vi fortsatte «trekkspillløpingen» med mange av de andre lagene
, men nå ikke lenger topp 3. Noen deltok på 100 km eller 200 km og noen var konkurrenter på hele distansen på 500 km. Lag nummer 5 Team Fjellsport var spesielt i fokus. Lillebror Arnstein, som jobber i Fjellsport, hadde utfordret meg til å slå Team Fjellsport.
På Hovinkoia var det mange av lagene som hadde passert oss etter Sundvollen som hadde pause. Vi hadde akkurat hatt pause, og nøyde oss med en kort stopp. Fortsatt gikk det rimelig bra, men et par kilometer før Grønnknutkopia kjente Terje den første vannblemma. Det ble pause med punktering og taping før vi fortsatte med litt mer forsiktig tempo. Etter hvert ble det mørkt, og hodelyktene måtte frem. Det hadde allerede begynt å lysne litt når vi kom til det første 3km lange partiet med «Einar-sti». Vi hadde vært på denne stien 4 og 5 ganger tidligere, og kjente det ganske godt. Dette partiet ble ganske beryktet etter forrige OBT i 2021, men med de nye refleksmarkeringene som Mona hadde satt opp, ble dette som en «lett tur i parken».
Vi ankom Sole Gjestegård. CP1 Noresund kl 04:02. Vi spiste et par hamburgere, før vi ble innkvartert på et rom med eget bad. Det var godt med en dusj. Vi brukte litt tid på å tørke sokker og sko, og sette powerbanker, klokker og hodelykter til lading før vi krøp til sengs. Vi bråvåknet etter et par timer når et annet lag ble innkvartert på naborommet. Litt fortumlet karret vi oss opp, og gjorde oss klare til neste økt.
Jeg spiste to hamburgere til frokost og gikk en tur innom Spar-butikken noen hundre meter bortenfor for å kjøpe litt ekstra gnagsårplaster mens Terje gjorde seg klar.
Det ble ny natt og ny dag. Noen kilometer før CP2 Langedrag kjente vi at søvnbehovet begynte å overmanne oss. Vi bestemte oss for å legge oss ned for en 15 minutters powernap. Jeg satt i gang nedtelling på klokke. Plutselig bråvåknet vi… alarmen på klokka virket ikke i modus «Ultraløping». Først når jeg tente skjermen våknet den til liv og gav fra seg lyd og vibrasjon. Det ble sårt tiltrengte 3 kvarter dyp søvn, og vipps var vi veldig klare for å komme oss til Langedrag for å spise betasuppe. (ca 7 timer bak Team Fjellsport) Etter 50 min på CP2 fortsatte vi på fin flytsti med litt småjogging. Flere blemmer var på vei, og nede ved Tunhovdfjorden ble det en lengere stopp for fotfiksing. Her burde vi kanskje tatt ordentlig hull på blemmene til Terje og lagt på Compeed. Det var antydning til verk som ble klemt ut av den ene blemma. Nå begynte også det ene kneet til Terje å melde om problemer. Venstre kne kjentes også varmt ut, så det ble ikke mer løping. På stien videre mot CP3ble det kortere tid mellom stopp for fotlufting og hvile. Jeg tok også 2-3 kilo av Terje sin vekt. Terje testet ut litt ekstra innlegg under sålen. Det hjalp litt, men i nedoverbakkene måtte vi ta det ekstra rolig. Etter hvert bli vi tatt igjen av lag 4 Optimistene. Heidi anbefalte taping av kneet før de løp lett og ledig ned resten av bakken. Vi tok dem igjen i neste oppoverbakke, og når vi tok neste luftepause fikk vi hjelp til å tape med K-tape som Heidi velvillig donerte, siden careX tapen fra XXL ikke ville holde mål. #huskdettilnestelangtur.
Tapen hjelp en god stund, men når det etterhvert begynte å gjøre vondt i begge knærne i tillegg til problemene med vannblemmer, bestemte Terje seg for at nok var nok. Nå gjaldt det bare å komme seg ned til CP3 Vasstulan og få godkjent 200 km. Solnedgangen var fantastisk.
Stig Andy Kvalheim og Petter (aka klovnen Mellvin Tix) Vabog kom og møtte oss på oppløpet, og Terje fikk skviset litt løping det siste stykket.
Stig tilbød seg straks å ta med dropbagen min videre til CP6 Voss slik at jeg kunne fortsette videre på egenhånd utenfor konkurransen. Voss var neste CP med lett tilgang med bil. Siden vi var ute av løpet kunne jeg ikke benytte meg av løpets logistikk. Vi hadde allerede en liten dropbag klar på CP5 Vatnahalsen, og CP4 Krækkja var uansett uten dropbag. Vi ble godt tatt i mot av forskningsteamet som gjerne ville ta både spirometri, blodprøver og stille oss spørsmål om hvordan turen så langt hadde vært. På det bakerste laget, «The Zombies» , var Hilde, samboer til Stig. Hun hadde også ønske om å fortsette alene siden makker’n hennes hadde problemer med blemmer. Det kunne være en mulighet at vi kunne fortsette sammen for å ivareta sikkerheten ved å være et lag. Jeg ringte kona for å konsultere litt angående mulig fortsettelse. Jeg bestemte meg for å sove på det, og ville sove helt til jeg våknet av meg selv, men ba Stig vekke meg når The Zombies kom i mål. Jeg fikk 4-5 gode timer med søvn før jeg måtte begynte å gjøre meg klar for en mulig fortsettelse. Jeg var nesten klar idet The Zombies kom inn. Jeg fikk en rask prat med Hilde, som sa at hun og Mari skulle fortsette videre som lag mot neste CP. Da tok det ikke lang tid før jeg bestemte meg for å begi meg ut på de siste 300 km mot Bergen alene.
Jeg fikk på meg klokka som målte puls til forskningsprosjektet. En ekstra motivasjonsfaktor for å fortsette. Prosjektet måtte jo få nok fullførende deltagere;-) Trackeren beholdt jeg også enn så lenge, siden det ikke var helt avklart hvordan det skulle løses. Sikkerhet på den ene siden, og forvirring med en ekstra prikk som ikke lenger er med i konkuransen på live oppdateringen av løpet. Noen timer etter start fikk jeg beskjed fra Stig om at jeg måtte levere fra meg trackeren på neste checkpoint (CP4 Krækkja).
Turen over Hardangervidda var rett og slett fantastisk. Etter en god natts søvn og en litt roligere tur fra CP1 til CP3 føltes kroppen frisk og rask. Først over Sigridfjell og Skivenuten. Forbi Ormetjønne og Rundhovdnuten. Jeg kunne skimte Hardangerjøkulen i det fjerne. Over Grotbekken og opp til Ryltesteinsbrotet. Videre på 3 km over Kolsfetbrotet på et stiløst parti. Fantastisk å bare følge høydedragene. Her tok jeg igjen et av de greske lagene.
Jeg kom inn på sti igjen og begynte nedstigningen mot kryssningen av Lågen
I en pause for fotlufting kunne jeg tydelig høre musikk. Det hørtes det ut som noen hadde party et stykke unna på andre siden av Heinelvi. Bassen dundret rytmisk med tydelig gjentagende melodi. Jeg har hørt om at hallusinasjoner er vanlig i forbindelse med søvndeprivasjon, som er vanlig i lange ultraløp. Nå følte jeg meg ganske opplagt, og hadde ingen visuelle opplevelser utenom det vanlige. Min teori er heller hjernen min prøver å lage mønster i den hvite støyen fra fossestrykene. Jeg vurderte å spille inn lyden på video, men lot det være. Løypa fulgte Heinelvi et stykke før den tok av til høyre og gikk slagt oppover mot Bjordalsvatnet.
Jeg tok en god pause ved en bekk etter at jeg passerte Tuva Turisthytte. Da kom det andre greske laget spaserende forbi meg. Jeg regner med at jeg passerte dem mens de var inne på hytta. Når jeg litt senere tok dem igjen vekslet jeg et par ord med dem før jeg fortsatte videre i litt høyere tempo… Jeg vekslet mellom rask gange i oppoverbakkene og lett jogg i nedoverbakkene. Over Berhellernuten, forbi Monsbuhæe og videre mot CP4 Krækkja. Fortsatt med stopp for fotlufting ca hver 3. time.
Det ble dekning på telefonen, og jeg fikk tatt dagens «Walk&talk» med kona. Tiden går fortere mens man snakker med noen, og snart kunne jeg se riksveien som skiller vannet Ørteren og Lægreidvatnet. Etter kryssing av riksveien møtte jeg lag 9 Team Overtenning. Her ble det dessverre stop for en av deltagerne på laget, men jeg slo følge med resten av Team Overtenning et stykke mot Krækkja.
På CP4 Krækja skulle vi få Real Turmat, men siden jeg var ute av konkurransen ble det bare med tanken. Det var bare så vidt nok til de resterende deltakerne. Jeg kikket gjennom rasjonen som var til salgs på hytta, men fant ikke noe som fristet. Det var meldt regn ut på morrakvisten, så jeg ble anbefalt å bruke resten av skumringslyset til å forsøke å komme forbi partiet med ur på høyresiden av Hardangerjøkulen etter Drageidfjorden. Men litt etter at de siste solstrålene sa takk for seg fant jeg meg en plass for natten.
Jeg våknet etter omtrent 3 timer av at det begynte å småregne litt, og jeg pakket bort brillene. Jeg gjorde et forsøk på å ta på meg linser, men gav det opp. Like etter kom Team Overtenning bakfra, så jeg lot dem ta seg av navigeringen gjennom ura. Mørkesynet mitt uten briller var så som så. Det begynte straks å lysne, og idet vi begynte på slak nedstigning mot Finse dro jeg ifra.
På Finse er det muligheter for mat og god hvile på Finsehytta, men jeg gikk for rask og effektiv hvil rett utenfor bebyggelsen på Finse. Jeg fant frem knekkebrød og tube med makrell i tomat. En god avveksling fra pulvernæringen. Jeg tok en liten powernap, som ble begrenset av forbipasserende sykelister, før jeg satte i gang med å spise litt og litt av de 35 km på Rallarveien som ventet meg.
Jeg passerte Fagervatne og Tågavatni, Låghellervatnet og Hallingskeid. Løp litt sjanglete bortover veien. Merket underskudd på søvn. Måtte ta en kort fotluftepause og powernap. Jeg passerte Nedre Grøndalsvatne og Klevavatn før det gikk nedover i dalen forbi Seltuftvatnet og Reinungavatnet og tilslutt nærmet jeg meg Myrdal, der Flåmsbanen tok til høyre og klorte seg fast langs fjellveggene i dalen ned til Flåm, og jeg omsider fikk dekning og telefonkontakt med kona for dagens «walk&talk» de siste par kilometerne inn til CP5 Vatnahalsen.
På Vatnahalsen var det pizzaservering til deltakerne som fortsatt var med i løpet. Jeg raidet den lille dropbagen til Terje, og fant en pakke turmat som jeg fikk litt varmt vann i, og spiste. Jeg fikk også lov å sove på et oppblåsbart liggeunderlag i oppholdsrommet. Jeg putta inn ørepropper og tok på øyemaske, og sov som en stein i to timer. Før jeg forlot Vatnahalsen fikk jeg tatt på meg linser. Mye enklere med en ordentlig vask og et speil. Heretter var det meldt en god del regn, så linsene ble værende på resten av turen.
Ut fra Vatnahalsen lå jeg 5 timer bak Team Fjellsport. Turen over til Uppsete var flott i kvellinga. Det begynte å mørkne på vei nedover bakken. Jeg så lys foran meg som jeg først trodde var hodelykter. Etterhvert innså jeg at det var et enslig gatelys. Det var et stykke på grusvei hvor jeg helt glemte meg bort, og løp 150 meter for langt. Heldigvis sa klokka ifra, og jeg kom meg inn på stien over elva mellom Rundavatnet og Langevatnet. Stien videre videre mot Slondalsvatet virket uendelig i mørket. Mye myr og sau og småløvskog og jeg var trøtt, så det gikk ganske smått. Vi hadde fått beskjed om å følge stien på høyre side. av vannet på grunn av en ødelagt bru i andre enden. Denne informasjonen gav ny giv, men halvveis langs Slonsdalsvatnet fant jeg en passende stein, krøp ned i nødbivuakken og fikk meg en drøy time på øyet.
Nå gikk det oppover Mjølfjellet. Stien ble tidvis avbrutt av snøfelt som måtte forseres. På Vatnahalsen ble vi advart mot noen litt skumle snøbruer. Jeg var glad jeg hadde staver. Snøsmeltingen gjorde at det bruste godt i bekken. Her ble jeg på nytt underholdt av fossemusikken. Denne gangen var det tydelig introriffet til Pink Floyds Wish you were here som ble spilt. I de flatere partiene ble musikken borte, men når fossebruset tiltok i de brattere partiene kom riffet tilbake i litt ulike varianter. Akkurat som om noen hadde en jamsession uten vokal og soloinstrument. Det tok brått slutt når jeg kom til toppen.
Nå bar det igjen nedover. Jeg var fortsatt litt preget av søvnunderskudd, og jeg sjanglet bortover svabergene ved Tryglabotnen og videre til Fagerbotnen i tåka. Her husket jeg at det var satt ut ekstra markeringer for å finne trygg vei ned. Jeg bestemte meg for at det var best å ta en powernap før jeg tok fatt på det mest utfordrende partiet.
Litt søvn gjør underverker og nedstigningen til Vesetvatnet føltes lett. Det var ingen vanskeligheter, og jeg burde klart å finne veien, selv uten powernap og de ekstra markeringene. Men nå var jeg i allefall våken, og det gikk radig forbi BT-hytten. Jeg tok av på riktig sti til venstre før jeg fortsatte stiløst oppover skråningen til Vetlavatnet og videre stiløst over et fjellparti. Stien ned Vollrandane ned til Raundalen var flott. Og selve Raundalselvi enda flottere. Jeg stoppet på brua for fotlufting. Det var godt å stå på tørre planker.
Det var på tide med dagens «Walk&talk» med Nina mens jeg gikk motbakkene og løp bortover på asfalten langse Raundsalsvegen opp til Reimegrend. Her bar de bratt oppover igjen. Forbi Vatnaset, over Jonsstølseggi, og deretter nedover Jonsstølsdalen på et langt med grusvei . Litt oppover igjen ved Kvitno, kort sti forbi Singsetvatnet før det bar nedover igjen på grusvei. Her gikk det litt for raskt, for plutselig var jeg utenfor sporet. Jeg fant en alternativ sti forbi Lemmestjørni, men det hadde nok vært raskere å gå tilbake opp bakken, og inn på riktig sti. Endelig kom jeg de riktige stiene og veien som ledet inn til CP6 Voss på Fjose gård. Jeg kom akkurat tidsnok til å si hei til Team Fjellsport som var på vei ut av CP og inn til Voss for pølsestopp før ferden videre opp på fjellet.
Jeg fikk god support av Stig som hjalp meg med å henge opp vått tøy og sette enheter til lading mens jeg spiste en porsjon lapskaus. Jeg fikk tatt meg en dusj, og det gjorde godt selv om det ikke var mer varmt vann. Og ikke nok med det… jeg fikk til og med en seng å sove i. Tror det ble bortimot 4 timer søvn. Mens jeg gjorde meg klar, overhørte jeg at et av lagene måtte søke tilflukt på Nansenbu, en DNT-hytte 1 km utenfor løypa. Sola hadde gått ned innen jeg fikk kommet meg av gårde. Tanken var at været kom til å roe seg, og daggry ville komme innen jeg var helt oppå fjellet. Jeg beveget meg inn mot Voss sentrum mens jeg hadde en god natt samtale med kona over telefon. Idet jeg passerte en Shell-stasjon midt i sentrum hørte jeg tordenbrak oppe i fjellet. Regnet bøttet ned, og det ble rett og slett for fristende å sette seg på en pallebenk som stod tørt under taket på bensinstasjonen. Stasjonen var stengt og selv om det var flombelysning la jeg meg til rette på pallebenken med øyemaske og ørepropper, og sovnet tvert. Da jeg våknet en time senere hadde det sluttet å regne, og jeg fikk det litt travelt med å komme meg videre, og opp i høyden. Men jeg hadde nok godt av den ekstra timen uansett.
Jeg fikk fint overblikk over Voss by night, og innen jeg kom over tregrensa var det lyst. Regnværet kom og gikk, og sikten var vekslende, men det navigeringen fra T til T over Gråsidetoppen gikk greit. Etterhvert tittet sola såvidt gjennom skylaget og jeg fikk se regnbuen.
Plutselig kom jeg til en elv, som sikkert var grei å krysse under normale forhold. Jeg kunne se steinene som man skulle bruke, men de var nesten en halvmeter under vann, og strømmen var ganske stri. Jeg prøvde å gå litt lenger opp for å se om det var bedre å å krysse der, men endte opp med å gå tilbake til det første stedet. Jeg brettet opp longsen til over kneet, og lot skallbuksa være normalt på. Jeg passet på å plassere stavene godt slik at jeg hadde god balanse, og tok et forsiktig steg ned i den strie strømmen til jeg fikk fotfeste på steinen nedi vannet. Vannet gikk akkurat opp til kneet. 7-8 slike steg, og jeg var over. Longsen var fortsatt tørr. Like etter elvkryssingen ble jeg belønnet med en flott nedstigning og en spektakulær balansestein ved Timeglaset.
På turen videre i høyden rundt Torfinnsvatnet var det 2-3 nye elvekrysninger, men alle gikk greit. Rett før siste nedstigning til Torfinnsvatnet måtte jeg ha en powernap. Den ble unnagjort rett i lyngen med det jeg stod og gikk i mens det småregnet. Må bare si at jeg er strålende fornøyd med valget av bekledning. Longs i ullnetting og langarmettrøye i syntetisk netting fra Brynje. Skallbukse fra Arcteryx og den spesialsydde jakka fra Bergans. Og en buff. Jeg fikk telefondekning, og gjorde unna dagens walk&talk med kona. Hun fulgte med på trackeren, og kunne fortelle at det var to lag et par kilometer foran meg på Torfinnsheim. Bak meg så det ut som om Optimistene var på bærtur siden de var langt utenfor løypa. Det viste seg at lagene foran hadde sagt ifra om høy vannstand på elvekrysningene, og alternativ løype fra Voss til Kvålsdalen ble aktivert for lagene bak de 4 første. Når jeg kom til Torfinnsheim stakk jeg såvidt hodet inn i gangen, og så at det ikke var noen løpesko og løpestaver der. Team Fjellsport og Second Chance hadde nok akkurat forlatt åstedet. Ved Nedre Kvårdalstjørni rant elva rett ut fra fjellet. Jeg prøvde å holde oppe tempoet for å få tatt igjen Team Fjellsport, som jeg følte var rett foran. Rett før jeg ankom Kiellandbu så jeg en gruppe på 5 personer 100 meter bortenfor meg på vei bort fra Kiellandbu. De vinket før de gikk videre. Nå hadde jeg kontakt, og etter en kort fotostopp ved hytta, innvilget jeg meg en kort stopp for lufting av bein og dobesøk.
Etter pausen tok jeg på ny opp jakten. Med pausen jeg hadde regnet jeg med at de hadde 1-2 kilometers forsprang. Et stykke ned i lia så jeg en person litt utenfor stien, som tydelig holdt på med et privat ærend. Jeg så ingen andre i nærheten og antok at det var en tilfeldig fjellvandrer. Jeg ville ikke forstyrre unødig, så jeg lot som ingen ting, og småløp videre nedover skråningen. Etter hvert kom jeg ned til Blåkollvatnet hvor løypa går langs den ene enden av vandet et par kilometer. Jeg burde ha gode muligheter til å se Team Fjellsport og de andre, men kunne ikke se noen. Hadde de skrudd opp tempoet? Her var det mange private hytter, og mange stikryss, og jeg hadde et par små feilnavigeringer. Jeg tenkte at nå hadde jeg mistet kontakten med lagene foran meg for godt. Jeg passerte DNT-hytta Vending. Jeg merket søvnmangelen, og jeg burde absolutt tatt en god pause på hytta, men gikk lett sjanglende videre. Etter en kilometer så jeg en fristende soveplass under en overhengende fjellknaus litt utenfor løypa. Jeg gikk bort i håp om å få meg en powernap i ly for regnet. Når jeg kom nærmere så jeg at sauene hadde benyttet muligheten før meg, og selv om det var ledig plass akkurat da, var bakken full av saueskit. Jeg vasset over en myr og en bred, men relativt grunn elv for å komme inn på stien der løypa gikk. Akkurat mens jeg gikk midt i elva kom det en turgåer i mot meg. Han så litt rart på meg, men jeg hilste og fortsatte videre. Jeg hadde stort sett hatt søkkvåte sko hele dagen, og med erfaringen fra nattens elvekrysninger, så for meg var det ikke noe rart å vasse med vann til godt opp på leggen. Jeg fortsatte ned Søyasete, inn Kjerringdalen og gjennom Austra Trongasmoget. Der fant jeg en ny overhengende fjellknaus… Uten sauseskit denne gangen. Her ble det iallefall en stopp for fotlufting. Jeg vurderte å prøve å sove litt også, men steinblokka jeg satt på var litt for vaklete, og ikke stor nok til å ligge på. Jeg hadde akkurat begynt å ta på meg den ene skoen, da en lystig gjeng kom spankulerende forbi. Jeg sa de kunne fortsette, så kom jeg straks etter. Jeg lirket på meg den andre skoen, og trippeløp lett nedover svabergene for å ta dem igjen. Det var en enorm lettelse å kunne henge på Team Fjellsport og Second Chance de siste 8 km inn til CP7 Kvitingen.
På Kvitingen ble vi takk godt imot av Fred Andersen, som var på vinnerlaget for Oslo Bergen Trail 2021, og Rubens mor. Vi fikk god middag med surdeigsrundstykker til, og profesjonell hjelp med å fikse diverse vannblemmer. Etter siste døgns vassing, hadde jeg fått et par litt vonde blemmer på utsiden av hver hel, som Fred fikset med compeed. De andre fikk egne rom, og jeg sov på en god madrass i gangen.
Etter omtrent 4 timer søvn fikk vi god frokost, og til og med et par ekstra skiver til niste. Første utfordring som ventet oss etter Kvitingen var Gråfjell. Her ventet det en drøy mil uten sti i svært kupert terreng. Jeg og Bjarte byttet på å navigere. En liten feilnavigering kunne lett medføre at vi havnet utpå en rygg som endte i et stup. Men vi klarte utfordringen med glans. Vi fortsatte videre over diverse niper og avsluttet med Hananipa før siste nedstigning til CP 8 Gullbotn. Strekningen mellom Kvitingen og Gullbotn var på 26 km og vi brukte bare 7 og en halv time. Flere timer raskere enn de andre lagene.
På Gullbotn så jeg frem til å spise kald hamburger som Stig hadde ordnet til meg når han leverte dropbagen dagen før. Jeg ble også servert skål med betasuppe før jeg fikk eget rom med varm dusj. Vi avtalte oppmøtetid, og etter 2 timer søvn begynte jeg å gjøre meg klar til start. Hilde og Stig kom innom for å hilse på, og de hadde med fersk hamburger til «frokost». Klokken var 6 på kvelden, så det er kanskje litt rart å kalle det frokost, men det var slik det føltes. Natt og dag gikk i ett.
Bare 38 km igjen til Bergen. Men utfordringene var ikke over. Først ventet en lang oppstigning til Gullfjellet.
Det var mange store varder på vei oppover Gullfjelle, og i tåka kunne det virke som de markerte toppunktet. Men en ny stigning i ventet stadig like bortenfor. På den virkelige toppen blåste vinden så kraftig at en i følge ble blåst over ende. Heldigvis roet det seg straks vi begynte på nedstigningen. Etter 8km kom vi til Redningshytten. Der ble det en kort matpause med fotlufting. Et arbeidslag med sherpaer hadde tydeligvis tatt kvelden oppe i 2. etasje, men vi var snart på tur videre. Først over Austefjellet, deretter over Slettegga. Så skulle vi følge en sti som gikk ned til Rambjørgvatnet, men vi havnet på en annen sti som gikk parallellt med løypa. Klokka varslet ikke før vi 150 meter unna løypa, og da hadde vi allerede gått mange høydemeter nedover. Det var lite fristende å gå opp igjen, og jeg så på klokka at stien ville møte løypa igjen et stykke fremme. Vi valgte å fortsette, men det ble litt diskusjon og usikkerhet og frykt for at den alternative stien ville gå langt ned, og gi oss ekstra høydemeter for å komme opp til løypa igjen. Til slutt valgte vi å skjære av og krysse en liten dal. Det medførte en liten kneik med sikksakk gange i lyngbakke, men endelig var vi tilbake på sporet… Der fortsatte selvfølgelig stien nedover like herlig, og endte opp i stikrysset vi uansett ville ha kommet til.
Da var det bare å ta fatt på oppstigningen til Livarden. Hodelyktene måtte etterhvert på, men snart var vi på toppen. Dette gikk greit unna. Nedstigningen skulle vise seg å by på større utfordringer. Alt var en enste stor myr, med bekker som hadde gravd seg dypt ned og lagde usynlige hull i stien. Vi måtte gå veldig forsiktig. Første mann varslet om hull, og neste mann sendte beskjeden videre bakover. Når vi kom under tregrensen ble det enda værre.Med mye trefall og skumle skrenter som måtte forseres. Gleden var stor når vi endelig kom ned på veien ved Haukedalsvatnet. Der ventet en hyggelig overraskelse for Team Fjellsport.
Bare siste etappe igjen. Litt vei opp til Øvre Brattland, og deretter jubileumsstien over Vidden til Fløyen. Stian i Team Fjellsport tok ansvar og gikk som en maskin oppover bakkene helt til vi var på toppen. Vi gikk over Hauggjeldsskaret og Storfjellet. Plutselig kom Fred Andresen løpende bak oss. Han slo følge med oss til Borgaskaret, før han løp ned til bilen igjen. Det er meget hyggelig med slike avbrekk i den monotone tralten som består av å gå og gå, og gå og gå. Vi fortsatte over Vardegga og Langelifjellet, gjennom Jordalsskaret og opp på Rundemanen. Forbi Blåmanen, og endelig ut på Fløyfjellet. Her ble det en fotostopp der vi prøvde å ta inn over oss at vi snart var fremme.
Avslutningsvis vil jeg gjerne takke Mona og Einar og alle de frivillige for at de arrangerer så flotte løp. Takk til Terje som ville være med på galskapen. Takk til Stig for support for sololøp. Takk til Anders, Stian, Kirsti, Bjarte og Ruben for meget hyggelig selskap de siste 2-3 dagene. Sist men ikke minst, takk for tålmodigheten til Nina, og for at hun er den beste kona jeg kunne ønske meg.
Ultrablog 
Gratulerer med en fantastisk reise i vakker natur. Du skriver så levende, Håvard – så jeg følte at jeg var med på turen din. Imponert 🤩
LikerLiker
Takk. Hyggelig at du «ble med».
LikerLiker